Trude Marstein er uutholdelig hverdagslig
Trude Marsteins siste roman vekker sterke følelsesmessige reaksjoner hos leserne, fra avstandstagen til pinlig gjenkjennelse
Trude Marstein sitter på en kafé på Tøyensenteret. I sommer kom romanen ”Så mye hadde jeg” ut på Gyldendal forlag. Det er noe med denne romanen som vekker sterke følelsesmessige reaksjoner hos leserne, fra avstandstagen til pinlig gjenkjennelse.
– Jeg tror den gjenkjennelsen, og samtidig irritasjonen, også har å gjøre med det at jeg skriver om helt alminnelige mennesker, og at jeg ikke er noe temaforfatter, men mer snakker om væren i tilværelsen. Intet mindre, sier hun og ler litt.
ALENE
Romanen tar for seg livet til karakteren Monika, fra hun er 13 til hun, ved bokens ende, er 57 år. Marstein glatter ikke over, men gir et utilslørt innblikk i dette menneskets følelsesliv, om det er i forhold til familien, kjærester, stadig skiftende jobber, eller datteren som kan tolkes å være en større byrde for henne enn glede.
– Det med jeg-fortelling er veldig vanlig, men jeg tror likevel min forfatterposisjon ikke er så vanlig. At jeg ikke på noen måte er der for å forsvare eller dømme henne. Det er ingen hjelp eller støtte å hente noe sted. Monika er overlatt til seg selv, og leserne er overlatt til seg selv.
HVEM SER
Monika er typen som velger å reise på reportasjetur til Sverige, istedenfor å hjelpe til med begravelsen til fetteren, som har tatt livet av seg. Når hun kommer hjem, og ser hva de andre har organisert, blir hun betuttet over å bli holdt utenfor.
– Det usympatiske handler om perspektivet, det at man er inne i hennes hode og har hennes blikk på seg selv. Hun vet ikke at hun har lesere, så hun forskjønner ikke bildet. Jeg tror hvis du er inne i hodet på en hvilken som helst person gjennom 430 sider, så vil det mennesket fremstå som selvsentrert og usympatisk.
FORHOLD
Mye av fokuset i media har vært på Monikas rastløshet når det gjelder menn og alle forholdene hun har hatt.
– Hun har bortimot ti kortere og lengre forhold gjennom livet, men så er det 45 år. Hun er sammen med barnefaren i ti år og har gjort et ordentlig forsøk der. Jeg synes ikke det er så mange. Jeg er overrasket over hvor stort fokus det har fått.
Søsteren Elise derimot kan tilsynelatende virke som hun gjør alt riktig med sin tannlegeektemann og tre barn.
– Det er virkelig ikke en roman som fremstiller henne som bedre enn Monika, men det er heller ikke omvendt. Monika har nok en viss misunnelse for familielivet hennes med tre barn og en varig mann og så videre, men så dør Jon Olav, den kjedelige tannlegen, i siste kapittel. Da får Monika en sorg over at søsteren, som har holdt ut i dette kjedelige livet, ikke en gang får en å bli gammel med.
KJÆRLIGHETEN
Fiksjon tilbake til tidenes morgen har foret oss med et bilde på den ultimate romantiske kjærligheten. Kan det være at Monika sliter med et forvrengt bilde på hva kjærlighet er?
– Tror nok hun har store krav, ikke bare til det med lidenskap og forelskelse, men generelt til relasjoner. At man skal være like for at hun skal orke å engasjere seg, men det er jo ikke mulig med hundre prosent identifikasjon, og heller ikke ønskelig tenker jeg.
Lidenskapen er veldig tilstede i romanene dine, på godt og ondt. Hvordan definerer du kjærlighet?
– Jeg tenker ikke at jeg har noen klar formening om hvordan jeg vil definere det. Og så tror jeg også, at grunnen til at jeg skriver romaner, er at jeg ikke kunne sagt noe om det i noen annen genre enn skjønnlitteratur. Men jeg må etter hvert erkjenne at jeg er interessert i lidenskap og forelskelse.
Trude Marstein, norsk forfatter. Foto: Rolf M. Aagaard
Jeg har lite respekt for forelskelse. Da mister man mye av den fornuften og klokskapen man ellers kunne ha. Monika er ganske naiv og banal i forelskelsene, og tror litt for mye på at det skal vare. Jeg synes det er interessant å beskrive det flyktige i det, og ikke det varige. Særlig vise henne i den situasjonen hun er veldig forelsket, og så bare hoppe noen år, og vise henne og så er det ikke der lenger.
LIVET
Hvordan synes du Monikas selvutvikling har vært?
– Veldig moderat. Det er også litt brudd med tradisjonell dramaturgi. At en romanperson skal være et handlende, villende menneske, som går igjennom en utvikling og når en erkjennelse som leserne kan lære noe av. De fleste mennesker gjør jo ikke det i virkeligheten, i veldig liten grad.
Trude Marstein
Norsk forfatter og oversetter.
Født 1973 i Tønsberg.
Bor med tre barn på Kampen i Oslo.
Studert pedagogikk, psykologi og litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo, samt gått på Forfatterstudiet i Bø.
Mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for prosasamlingen ”Sterk sult, plutselig kvalme” i 1998.
Har siden mottatt en rekke priser som Sult-prisen i 2002, Kritikerprisen i 2006 og den svenske litteraturprisen PO Enquists pris i 2007.
Aktuell med romanen ”Så mye hadde jeg” som er nominert til Brageprisen og Bokhandlerprisen.