Stemmene var ikke et tegn på galskap, men usunne omgivelser
Tekst: Marianne Lie Berg Foto: Espen Grønli
Da hun fikk diagnosen schizofreni fryktet alle det verste. Men for Eleanor Longden er det å høre stemmer ikke et tegn på galskap.
Det begynte da hun var 18 år. Hun hadde akkurat startet på universitetsutdannelsen. En stemme begynte å kommentere det hun gjorde i tredje person:
«Hun skal gå på en forelesning. Hun skal ta bussen hjem».
– Jeg ble forskrekket, men også fascinert. Jeg visste hva det var å høre stemmer, men assosierte det med noe man ser på film; noe bisart. Det jeg hørte, var isteden en rolig stemme som fortalte meg hva jeg gjorde. Jeg tenkte dette var noe alle opplevde, sier Eleanor Longden.
KARRIÈRE
Longden er utdannet psykolog og er en respektert forsker. Hennes hovedinteresse er stemmehøring og traumer. Hun er en kjent foredragsholder, og i 2013 ga hun ut en boken Learning from the Voices in My Head.
– Det er vanskelig å si hvordan det hadde endt hvis jeg ikke hadde fortalt noen om det. Jeg fortalte det først til en venninne, hun ble helt satt ut. Hun så automatisk på det å høre stemmer som noe unormalt, som krever medisinsk behandling.
Men for Longden begynte stemmen å utvikle seg til å bli en støttespiller for henne. Den kommenterte ikke bare det hun foretok seg, men speilet også følelsene hun hadde inni seg og som hun ikke alltid klarte å uttrykke. Triumferen-de fortalte Longden venninnen om stemmen. Den hadde nemlig akkurat hjulpet henne med å ta igjen i en situasjon der noen prøvde å jekke henne ned. Det var hun stolt over.
– Jeg tror det jeg virkelig husker, var hvordan frykten hennes smittet over på meg. Mistilliten, mistenksomheten og bekymringen. Jeg gikk fra å være fascinert til å bli redd for stemmen.
Foto: Privat
DR. ELEANOR LONGDEN
Spesialist innen stemmehøring, traumer og disassossiasjon.
Jobber ved University of Liverpool, Psychosis Research Group.
Koordinator for bl.a. Intervoice Scientific Committee og æresmedlem av French Hea- ring Voices Network.
Har holdt 3 Ted Talks, der den i 2013 om stemmehøring ble sett av 2,5 millioner mennesker.
UNORMALT
Etter dette gikk det slag i slag. Først oppsøkte Longden en lege som reagerte på samme måte som venninnen. Før hun visste ordet av det, var hun videreført til en psykiatrisk avdeling, med beskjed om at dette ikke er normalt.
Longden ble diagnostisert med schizofreni, hun ble fortalt at det var en mental sykdom basert på forstyrrelser i hjernens normale utvikling. Hun ble ikke tilbudt noen form for samtaleterapi. Beskjeden var at dette var en uhelbredelig sykdom som det ikke fantes noen kur mot.
– Det var skremmende og få diagnosen, men samtidig betryggende. Dette var vitenskap, og det ga troverdighet.
Eleanor Longden ble satt på antipsykotiske medisiner, og fikk beskjed om at hun ville merke stor bedring etter et par uker. Men ukene og månedene gikk uten resultater.
I stedet begynte bivirkningene fra medisinene å melde seg. Hun gikk opp i vekt, begynte å skjelve og ble periodevis inkontinent.
– Alt ble bare verre. Jeg opplevde å bli stigmatisert som en mental pasient. Jeg følte at livet mitt var helt ute av kontroll. De opplevelsene, følelsene og minnene som hadde gjort meg gal i utgangspunktet, var fortsatt ubearbeidede.
Eleanor Longden har holdt tre Ted Talks. Da hun stod på scenen og snakket om stemmehøring i 2013, gjorde det inntrykk. Over 2,3 millioner har sedt det foredraget. Foto: Ted.com
FORTRENGNING
I barndommen ble Longden utsatt for alvorlige seksuelle overgrep og mishandling. Overgrepene var av så dramatisk art at hjernen hadde blokkert flere av de groveste handlingene. Mye hadde hun fortrengt.
– Helt frem til midten av 20-årene insisterte jeg på at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. De grusomme tingene hadde ikke skjedd meg. Det ble som om det hadde skjedd en annen person. Den personen var stemmene.
For Longden hadde følelsene blitt begravet, nå kjempet de for å komme ut. Som å ha en boks i hjernen, som du tror er en bombe, forklarer hun. Tar du av lokket, vil bomben eksplodere. Å begynne på universitetet, i nye og utrygge omgivelser var en utløsende faktor, tror hun.
– De sterke følelsene dukket opp i flere varianter. Stemmehøringen var ett uttrykk, i tillegg kom selvskading, lav selvtillit, problemer med å stole på folk, følelsen av sårbarhet, følelsen av at verden var en fælt sted, perfeksjonisme, aldri føle seg god nok og et konstant behov for å kontrollere omgivelsene for å føle seg trygg, forteller Longden.
Foto: Espen Grønli
MENTAL KRIGFØRING
Overgangen fra å være fascinert av følelsene til å bli redd for dem, førte til at de økte i antall.
De ble også mer aggressive og kontrollerende. En psykisk borgerkrig, kaller hun det.
– Dette gjelder ikke for alle stemmehørere, men desto hardere du prøver å undertrykke eller ignorere stemmene, desto sterkere kan de bli.
Etterhvert begynte stemmene å beordre henne til å utføre handlinger som å helle et glass vann over læreren mens han sto og foreleste. De ville få henne til å skade seg selv. Om hun gjorde som stemmene sa, ville de gå bort, trodde hun. Men det var umulig å tilfredsstille dem. En dag måtte moren stoppe henne fra å drille hull i hodet på seg selv, Eleanor ville bare ha stemmene ut.
– Man sier at et tegn på at folk er i ferd med å bli gale, er at de ikke vet at de er det. Men saken er at du vet det. Du vet at noe er fryktelig galt. Først når alt er ut av kontroll, innser du det ikke mer.
Det endte med at familien gjennomgikk en sorgprosess.
– De sørget over meg som om jeg var død. Den datteren, søsteren og venninnen jeg hadde vært, hadde gradvis blitt sugd opp av dette svarte mørket kalt galskap.
VENDEPUNKTET
Men ved en ren tilfeldighet skulle hun få oppleve det aller beste psykiatrien hadde å by på: En psykiater som sa til henne: «Ikke fortell meg hva andre mennesker har fortalt om deg, fortell meg om deg selv.»
– Han så ikke på meg som en gående diagnose, han så meg som en person, sier Longden.
Denne psykiateren og kollegene hans var overbevist om at det var mulig å leve et helt normalt liv med stemmer, og at man kunne bli helt frisk.
– Dette var helt motsatt av hva familien min og jeg hadde fått høre. Vi trodde dette var en degenererende nevrologisk sykdom som man ikke kunne bli frisk av. Det var ikke tvil om at en mental sykdom kunne være utfordrende, men den trengte ikke være slutten på livet.
Longden ble henvist til Hearing Voices Movement der hun fikk møte og høre om andre med lignende opplevelser. Hun begynte i gruppeterapi og etter hvert også med kognitiv terapi.
Foto: Espen Grønli
VENN MED STEMMENE
Den første utfordringen var å for- stå at stemmene ikke hadde den innflytelsen og kontrol- len som de hadde klart å overbevise henne om at de had- de. Stemmene sa at de kunne forutse hva som kom til å skje. Blant annet spådde de fargen på neste bil som ville komme kjørende.
Moren begynte da å notere ned de gangene stemmene gjettet riktig. Spådommene viste seg å være rene tilfeldig- heter. Men Longden hadde bare lagt merke til de gangene stemmene hadde rett. Derfor ble hun livredd. Etterhvert jobbet Eleanor seg frem til en erkjennelse om at stemme- ne ikke satt i sjefsstolen.
– Hearing Voices Movement lærte meg å lage en avta- le med stemmene. Jeg sa til stemmene at jeg ville høre på dem 15 minutter daglig. I mellomtiden skulle vi ikke snakke med hverandre. Til å begynne med avslo stemme- ne hardnakket dette, men etter hvert gikk de med på det. Stemmene er der fordi de vil bli hørt på.
BUDBRINGERE
Vendepunktet kom da hun klarte å forholde seg rolig til stemmene, da hun klarte å høre på hva de ville formidle. Prossesen var lang og krevende, stemme- ne snakket ofte på en negativ og sårende måte. De vanskeligste stemmene var de som prøvde å formidle de verste traumene.
– En stemme representerte den delen av meg som trodde jeg fortjente det jeg hadde opplevd. Det var utrolig trist. Jeg ble veldig opprørt over den stemmen, den delen av meg som følte det sånn. Det er mye bedre å si: Jeg var et barn. Det var ingenting jeg kunne gjøre for å forhindre det. Det var de voksnes feil. Det var aldri min feil eller stemmens feil. Du har overlevd så mye fælt. Du er så sterk og modig, du er god nok, og det har du alltid vært.
Eleanor Longden hører fortsatt stemmer hver dag, men sier at hun lever i sameksistens med dem. Hun understreker at de støtter henne, de kan til og med vitse og le, men de kan også være negative i situasjoner der hun er usikker.
Men stemmene er ikke lenger en trussel.
– Vi er sammen om det nå. De er en del av tankene mine.